Bam ligger like langt sør som Kairo, og to timers flyreise sørøst for Teheran. Byen er bygd opp rundt en oase langs en av de gamle silkeveiene til Kina. Bam ligger på en høyslette omkranset av høye fjell. Jordsmonnet er tørt og utenfor oasen virker det som det er det rene ørkenlandskapet. Næringsveiene her har bla. vært handel og dyrking av dadler og grønnsaker. Den  over 2000 år gamle borgen i Bam gjorde også sitt til at det var en god del turisttrafikk her. Borgen er nå omtrent borte. Det er som ett sandslott bygget på stranda ved fjære sjø som har blitt tatt av floa .Befolkningen har vært relativt velstående. Klimaet her er tørt og varmt på dagtid, opp mot  25 grader, og med kalde netter vinterstid. Om sommeren kan det bli opp til 50 grader.Nord, vest og øst for Bam er det store fjellkjeder, og nesten hver natt ser en at det kommer snø i fjellene. Det blåser kaldt i perioder, særlig  nattestid, av og til  sandstormer, Natte-temperaturen kan komme ned i bare et par plussgrader. Hele byen er omtrent totalt lagt i grus. Men pga at landskapet her er så flatt er det vanskelig å få noe helhetsinntrykk av katastrofen Folk ligger i  telt ved siden av de helt eller halvt nedraste husene sine, og det er også satt opp store teltleire. Oppryddingsarbeidet er så vidt begynt. De endelige tallene på drepte er ikke helt eksakt, men det ligger rundt 41000.Mange er begravd i store massegraver utenfor byen. 1850 barn er blitt hjemløse. Mange av de overlevende innbyggerne har reist fra Bam.

Feltsykehuset

Feltsykehuset er et norsk/finsk samarbeidsprosjekt innen Røde Kors.  Feltsykehuset inngår i det såkalte ERU-konseptet (Emergency Response Unite)der forskjellige land har beredskapsenheter som står klar til å rykke ut på kort varsel, sammen med kvalifisert personell. Norges Røde kors har feltsykehus som sin beredskapsenhet , mens for eksempel Tyskland har ERU vann og sanitær-enheter. Sykehuset tok første pasient 02.01.2004, og  behandlet over 5000 pasienter  i løpet av de første tre ukene .OPD(Out-Patient Department-en blanding av akuttmottak og poliklinikk) tar imot fra 2-400 hver dag. Jeg har arbeidet på det som kalles or IOU(Intensive Observation Unit). IOU-teltet har 12 senger (10 i drift). . Sykehuset hadde omtrent 40 pasienter inneliggende, men kunne utvides til 220 senger. Sykehuset er delt opp i en manns og en kvinneavdeling. Samt en føde/barselavdeling med svært høy aktivitet. Hver avdeling ble etablert i ett telt . Dessuten hadde sykehuset lab,  røntgen, vaskeri, kjøkken, teknisk enhet og operasjonsavdeling. I oppsettet  er det også en pediatrisk avdeling , men pga personellsituasjonen  var det ikke mulig å åpne denne avdelinga den første tiden. En annen faktor var at tilgangen på oksygen var begrenset.

Feltsykehuset er ikke satt opp med intensivavdeling. De sykeste pasientene blir lagt i det som kalles IOU. Pasientgrunnlaget dreier seg  mest babyer med RS virus, bronkitt, og pnemonier. Postoperative pasienter hadde en lite av, bare de som hadde gjennomgått de største operasjonene. Dette skyldes også praktiske årsaker, da pasientene måtte bære på båre mellom teltene. Ellers var det en svært sammensatt pasientgruppe. Fra pasienter med hjerteinfarkt, intox, diaree, tyfoid-feber , til brannskader og voldsskader. Området er kjent for å ha ett høyt opiumsforbruk. En av de tragiske konsekvensene av dette er at vi har hatt inn babyer til opiatavvenning. Akuttsituasjoner var det også en del av sjøl om de fleste ikke kom lenger enn til OPD.

Faglige utfordringer

Arbeidet var sjølsagt en stor overgang fra norske forhold.  Den største utfordringen var kanskje hvordan en skulle formidle hjelp og støtte til en befolkning som hadde mistet det meste. De aller fleste hadde mistet en eller flere av sine. Det gjaldt også pårørende på sykehuset. Mange hadde opplevd sjokk og tragedier nok for ett helt liv. Den gamle mannen med KOLS som var den eneste gjenlevende av sin familie, og bare ville dø. Den unge mora på som neppe kunne være mer enn 16 år og som nylig hadde blitt enke. Det var også store utfordringer i forhold til mer praktiske sykepleieoppgaver. Den ene tolken som hadde store arr på knokene på den ene handa. Han hadde banket i taket han lå klemt under.

Sykehuset var utstyrt i forhold til standardoppsetting innen ERU. Dette vil si at både utvalget av medisin/teknisk utstyr og medisiner er begrenset. Det som finnes av utstyr når det gjelder monitorering er Nellcor og en Propaque. Feltsykehusene i ERU er ikke satt opp med respiratorer. Imidlertid har amerikanerne(som var her med ett sykehus i 6 dager) overlatt både 3 defibrillatorer  av typen Scholl (som både har Sao2 og NIBP, 4 og 12 kanalers EKG) og 4 respiratorer til oss. Det viktigste viste seg imidlertid å være oksygenkonsentratorene og sugene.
De praktiske og konkrete arbeidsoppgavene dreide seg mye om tracheal-suging, medisinering, observasjoner, og ikke minst på forstøverbehandling av småbarn og babyer. En annen av de store utfordringene var de hygieniske forholdene. Alt vannet som en trengte måtte bæres inn i starten. Den hygieniske situasjonen ble ikke bedre på grunn av at sykehuset ikke hadde med desinfeksjonssprit. Dette skyldes forbudet mot alkohol. Vi har fra to til fire dårlige babyer hver så det var ganske tøft til å begynne med, spesielt for den som ikke var vant med å arbeide med småbarn.  Det gikk bedre å ta seg av babyene etter hvert. Alle barna hadde minst en mor eller bestemor hos seg på sykehuset. De sover i senga sammen med ungen, eller dersom de er to også under senga, og pakker ungen godt inn så vi virkelig måtte streve for å finne fram ungen for å ta

våre stadige ”Vitale Signs”. På dagtid kom også fedre, tanter og hvem vet, på besøk og det var ett sant kaos av snakking og styr. Besøkstider ble lite respektert. De fleste virker takknemlige for at vi er her.  Vi arbeidet ett eller to skift pr døgn. Vi bodde i telt på området. Vi var 6 mann i teltet og det kunne bli en utfordring når alle jobbet skift/vakt. Det var alltid noen som måtte ha radioen på, og noen som sov. Den lokale maten var god med friske grønnsaker og god frukt, men det gikk mye på turpoviant og boksmat. Sikkerhetssituasjonen var stort sett bra. Fra ett høytaleranlegg like ved fikk vi med oss de fleste av døgnets fem bønner. Jeg synes det var ganske vakkert å høre på sangen i morgengryet kl 0500. Vi la oss allikevel vanligvis før kl 2100 så det å bli vekt av vakker sang/messe var ikke så ille.

Overdragelse av sykehuset

Vi jobbet sammen med frivillig helsepersonell fra Iran Røde Halvmåne og det gikk ganske bra. De er ikke så gode i engelsk, men vi klarte å kommunisere på ett vis.  Ikke minst skyldes dette den utmerkede innsatsen som tolkene gjorde. Samarbeidet med iranerne bød sjølsagt på kulturelle utfordringer, og misforståelser kunne føre til både oppgitthet og komiske situasjoner.  For eksempel den gamle damen som hadde satt seg inn i en ambulanse og fikk seg en gratis tur til den nærmest byen ,20 mil unna. Hun var ikke syk i det hele tatt. Helsemyndighetene  og Iransk Røde Halvmåne tok mer og mer over drift av sykehuset i løpet av den perioden jeg var der. Planen er at sykehuset skal kunne brukes i flere år. Iranske myndigheter vil drive sykehuset med eventuell støtte av rådgivere fra Røde Kors i lang tid. Oppdragene av denne typen er som regel korte og intense og en er også glad når det var over. I ettertid kan det av og til være vanskelig å se nytten av ens innsats når nøden er så overveldende. I slike sammenhenger kan det hjelpe å huske på at også havet består av dråper.

                        Noen flere bilder fra Bam
                       (klikk på bildene for en større versjon)

                                 Foto : Grete Bru  og  Åge W. Bøyum

.                                         
Kristiina Ahlo og Ronald Baatnes,                Pårørende utenfor mannsavdelingen
intensivsykepleiere med pasient
med bekkenfraktur  på IOU                                                                               

 

                                          
 Torill Parelius personalansvarlig                 Soloppgang over feltsykehuset
i  for Røde Kors i Bam  på mannsavdelingen

    Inger Staff operasjonssykepleier,                                  Pasient med knivskade på IOU
    Tonje Larsen intensivsykepleier
    og Grete Bru anestesi
    og intensivsykepleier  tar en velfortjent pause under
    skyggefulle daddelpalmer          
                                                                                                

                                                        
                                                     Vaktag på IOU klare til  innsats,Bente Johnsen(acting Headnurse),
                                                 Elisabeth Vollset sykepleier,Tommy Lind anestesisykepleier og undertegnede