Regnskogen i Rwanda

 

DET ER FORTSATT ETNISKE STRIDIGHETER MELLOM HUTUER OG TUTSIER. DELER AV REGIONEN PREGES AV  URO OG KRIG"NORMED" OG FELTSYKEHUSET PÅ TRAFIPRO ER HISTORIE,SJØL OM BEHOVET FOR FELTSYKEHUS OG ANNEN NØDHJELP FORTSATT ER STORT.

 HAMAKURO !

Vi ante vel forholdsvis lite hva som ventet oss der vi humpet av gårde i en gammel kanadisk buss på humpete og tørre veier,mens varmen ,og lukta av kloakk stod inn gjennom de åpne vindueneog jagde trettheten fra den lange flyturen ut av kroppen. De flest av oss stod på Flyktningerådets beredskapsliste og hadde fått  ca en uke på å forberede oss.
Flyktingerådet  hadde fått  en forespørsel via Utenriksdepartementet om å stille med et feltsykehus bemannet med 28 helsepersonell i Rwanda for å være en del av UNAMIR,FNs  humnaitære,støtte og sikkerhets operasjon i Rwanda. Vi var tre intensivsykepleiere ,Åse  Korsvik, Audhild Rogstad
og Åge W. Bøyum.Feltsykehuset skulle i all hovedsak ta seg av  FN-personell,sivile  og militære, da flere av FN -troppene hadde lite medbrakt  helsetjeneste. Vi hadde også anledning til å engasjere oss   i forhold til  lokale sykehus og barnehjem ,og den delen av oppdraget  tok  etterhvert  mye av NORMEDs engasjement.

De mer eller mindre kaotiske dagene forutfor avreisen med kursing ,avskjed med familie,og kjappe permisjonsforhandlinger med jobben,pakking og vaksinering,befant seg plutselig så langt borte både i tid og sted.Noen snakket om reportasjen i NRK fra massakrene i 94 med video-opptakene der de to kvinnene blir hoggd hjel der de satt i en haug av lik.Ingen bønn om nåde ble hørt.Her i dette landet, der folk gikk smilende og pratende langs veiene.
Forstod vi egentlig noen gang hvor alle haukene kom fra,eller hvorfor mange av barnesoldatene hadde så tomt og fjernt blikk ?

 

TRAFIPRO OG "LITTLE CANADA"

Vel stasjonert på Trafipro og "Little Canada",var det bare å prøve å tilpasse seg klimaet.Der vi satt mer eller mindre velopplagte under overbygget og lurte på hvor sykehuset var.Sjefsduoen Tor-Harald og Tor-Eilif,henoldsvis medical direktor og head nurse presenterte seg og det var bare å innstallere seg i telt, kontorlokaler eller containere.Noen fikk prøve de første nettene i disse blikkboksene("afrikansk mikrobølgeovn")og prøvde å bli venner med moskitonettet,noe som viste seg ikke å bare være enkelt. Nettene raknet fort og ble forsøkt tapet,men mange fant trøst i at de kanskje fungerte mer som moskitoskremsel.Etter en del venting,og etter at vi "muzongos" hadde fått en liten leksjon i begrepet AWI(africa wins again),ble vi endelig innlosjert i Weatherhaven,i forholdsvis romslige telt.Canadierne var fra første stund av svært blide og imøtekommende.De imponerte med sin vennlighet,hjelpsomhet og sitt kjøkken (maten var innkludert !)der det ble budt på skikkelig canadisk tømmerhuggerkost med egg,bacon og ofte to varme måltid om dagen.

Sykehuset ble sjauet på plass,og kontorlokalene på Trafipro framstod raskt(svært raskt etter afrkanskstandard),som ett lite feltsykehus samt med tilhørende ambulanse,apotek,poliklinikk,og tannklinikk.

 

NORMED ET SYKEHUS I RWANDA

Alle enhetene ble forholdsvis raskt tatt i bruk.Operasjonsavdeling,røntgen,pleieavdeling m/"intensivenhet"ambulansetjeneste, akuttmottak,anestesi,lab og administrasjon .Og som de gode helsearbeidere vi er startet vi også ummidelbart med kvalitetssikring av sykehuset,idet flere av NORMEDs stab like godt la seg innsom pasienter for å teste sykehuset fra innsida.Denne trenden spredte seg også til de besøkende slik,slik at vi etterhvert hadde flere "intern-pasienter".

Utstyret ble gjennomgått,og det var mye bra,men også noe mangelfult.Og da jordmora sjøl,Else Røsland,fant mye kjent utstyr i en ganske stor mor-barn-enhet,begynte vi å undre oss litt.Innebar ikke mandatet vårt at vi primært skulle støtte UNAMIR og andre humantiære organisasjoner med sykehustjenester? Men Tor-Harald forsikret oss om at i Afrika var det aldri noe som var helt sikkert,det var det eneste en kunne være helt sikker på. Mandatet vårt innebar også en mulighet for humanitær innsats på barne-og ungdomshjem ,og lokalsykehus.Sjøl om det ofte ikke var så mange inneliggende pasienter,ble det mange interessante arbeidsoppgaver på sykehuset allikevel. Den etniske blanding av pasienter gjorde bla.at en kom i kontakt med pasienter fra flere afrikanske land. Vi kunne bruke god tid på flere av pasientene,og det var tydelig at de sattepris på (for dem noe uventede?) den omsog og og service de ble møtt med på NORMED Hospital.  Det viste seg også etterhvert at de forholdsvis  snevre faggrensene  vi har etablert i Norge ,som ellers i den såkalte  industrialiserte del av verden,   ikke holdt mål i den afrikanse hverdagen. Og bare skulle forholde seg til intensivpaseinter ble idet store og hele lite relevant,samtidig som det ble klart at det ikke var den spesifikke intensivsyekpleiefaglige kompetanse   som vi fikk mest bruk for ,men snarere heller den generelle sykepleiefaglige kunnskap angånde  feks hygiene  og sårbehandling.

 

CASEVAC ELLER IKKE CASEVAC,DET ER SPØRSMÅLET

Pasienter dundret snart inngjennom dørene på Trafipro.Den førtste helga ble vi satt på prøvealle som en.Først en pasient med sundskutte bein,og straks deretter en busslast med gahnesere fra en trafikkulykke,den rawandesiske virkeligheten banket forsiktig på dørene.Trafikkulykken ble også en prøve på norsk -kanadisk samarbeid,i alt fra casevac til sykehusavdelinga og poliklinikken,alle deltok ,et utrykningsteam bestående av   vår" paramedic" Bjørn Sveen og  almenlege Ole - Egil
Ommundsen rykket ut med helikopter sammen med canadiernes casevacteam.NORMED og canadierne bestod "prøven ",de 8 skadde fikk raskt akuttbehandling,og ble fort brakt til Trafipro,der hele det resterende NORMED samt canadisk helsepersonell ventet.Samarbeidet ble av de fleste parter framhevet som bra.Mange følte at en stor iskald Mitzig smakte ekstra godt den kvelden,der vi satt i baren med arbeidsklærne klistret til ryggen av svette,under en halvmåne som"stod på hodet",og mens sirissene spilte opp med sin monotoni i den varme blomsterduftende natta.Etter denne hendelsen ble det  en del rolige perioder på både oss og canadierne. Vi hadde kanskje noe vanskelig for å forstå alle deres militære rutiner og forordninger.Så når "luftfartsverket" rykket ut med kasser,våpen,splintvester og "barter og trommer",og gikk løs på sin egen ambulanse med spett for å komme på hjul ,var det lett for oss og se den humoristiske sida av saken.