"NOVEMBER MIKE ZERO,NOTHING HEARD,OUT!"(lyset på ,men ingen hjemme...)

NORMED hadde også sine mer amatørmessige sider. En av de absolutt mest amatørmessige sidene var radioprosedyrene.NORMED ble ganske tidlig satt opp med egen radiostasjon.Radioprosedyrer ble gjennomgått og "November Mike Zero" stod plutselig en dag på vaktrommet på NORMED Hospital.Det var greit å kunne radioprosedyrere,men det tok sin tid å lære. En ting var det fonetiske alfabet,en annen ting var alle uttrykkene,og hvem i helvete var han der Roger som alle lot til å kjenne.Heldigvis fant vi fort ut at det var mange andre som også ikke var helt professjonelle på "nettet".Dette må nok Tor-Eilif og Tor-Harald vært klar over for de viste lite bekymring for NORMEDs noe improviserte radioprosedyrere.

Så får det heller være at "November Mike Zero"kanskje var det minst besvarte radioanrop på på Trafipro.Når et team skulle hentes på KCH(Kigali Central Hospital),eller en av våre to slitere  Toyota Landcruisere  med FN nummer1198 eller 1186, stod ut i ei veigrøft ved Nyagarongo med punkterte dekk,og lufta over Trafipro var stinn av ubesvarte anrop ,var det alltid noen som svarte dersom anropene var hørbare.De forskjellige NORMED team hadde mye å takke betjeninga på "Lima Zero" for.De kunne nå NORMED hospital på" Lima-Lima",og telefonen visste vi ihvertfall hva var.Men radioprosedyrene våre utløste sikkert mye god latter eller oppgitt hoderisting hos alle Casevac 1 ,2 ,3 og Alfa,mens Mike"Nine Tree"(Major Gunat) alltid var like blid,og November Mike Nine Alfa(Tor-Eilif) stadig måtte på "nettet" for å ordne opp.Fikk han problemer slo han bare over zwahili,og dermed var resten "Hakuna Matata".

RWANDA,RETT UTENFOR PIGGTRÅDGJERDET

Men i Rwanda så som kjent virkeligheten annderledes ut utenfor feltsykehuset på Trafipro.Og som helsearbeidere fra ett forholdsvis egalitært sosialdemokratisk samfunn kunne det bli hardt og forholde seg til en slik kollossal nød uten å skulle prøve å bidra med noe helseinnsats utenfor piggtrådgjerdet.

Vi ble fort smertelig klar over at det var noe absurde over vår situasjon,at vi skulle gå rundt og holde oppe en beredskap på ett sykehus i ett land med så skrikenede behov for de fleste helsetjenester.Alle lidelsene,nøden, volden,utryggheten,samtidig med at landet virket forholdsvis rolig.Hvordan skulle vi klare å forholde oss til dette på en rasjonell måte? Hvordan skulle vi klare å bidra med noe,også utenfor piggtråden?

Vi prøvde å holde oppe engasjementet og humøret. Og minne oss sjøl på at også havet består av dråper.Som ett svært minimalt bemannet feltsykehus,hadde vi som kjent våre begrensninger. Våre uformelle samlinger utenfor teltene på ettermidagstid mens vi betraktet sola som gikk ned bak de disige åsene i det fjerne,ble ofte brukt til diskusjoner over hvilke muligheter vi hadde til å bidra med noe. Mange forslag ble framsatt og diskutert.
Etter den befriende kjølige og disige skumringstimen mellom halv fem og halv seks , tentes bålene ett for ett i åssiden rett imot, og gresshoppene spilte opp med sitt monotone kveldsprogram. Kvinner og barn var på vei hjem,med hakker og spader på skuldrene,krukker på hodet,og eller barn på ryggen,pratende,leende.

På andre siden av piggtråden....

HOS "MOTHER TERESA" OG "JESUS ALIVE"

gjennomgått i forbindelse med krigen hadde også mange av dem AIDS. Midt oppe i denne tilsynelatende uendelige tragedien virket nonnene på "Mother Teresa" både omsorgsfulle og dyktige.Barnehjemmet var godt organisert,og ikke minst la nonnene for dagen et engasjement og en omsorg for barna som var imponerende.Utenfor Gitarama lå det store barne og ungdomshjemmet "Jesus Alive".Behovet for hjelp var her tydeligvis svært stort.Bla hadde langt de fleste av ungdommene og barna skabb.De fleste av NORMEDs medlemmer var med i "Det Store Avskabbingsprosjektet".Det var også tydelig at blandt disse unge og ungene var det lite voksenkontakt,så sjøl om det sikkert gjorde vondt å få renset noen av sårene,stimlet de sammen om oss.Flere turer ble foretatt rundt i distriktet i Rwanda.Det var mange barne og ungdomshjem,og det var stor variasjon i helsetilbudet ved institusjonene.

På ett oppdrag der Ole-Egil,Else og Tone Aasterud skulle utrede mulighetene for bistand til en flyktningeleir,kom de opp i ett utfordrednde oppdrag.En 17 år gammel førstegangsfødende Alt de hadde å hjelpe seg med var en rusten saks.Det ble sein framgang i fødselen,svetten randt på jenta og teamet vårt.Det minket faretruende på beholdninga av Prince Mild.Men det var ingen vei tilbake de fikk plassert en tutsi på magen til jenta,og med ham som "jordmortang" ble ei velskapt jente født.Jubelen stod i taket,og Tone donerte øyeblikkelig gull-armbåndet sitt til mora ,og barnet fikk navnet Tone.

NORMED fikk en forespørsel fra dr.Gerome ,eneste anestesilege ved KCH, om vi kunne drive med litt undervisning på operasjonsavdelinga ved KCH,samt prøve å få igang litt postoperativ virksomhet der. Dette  virket som en oppgave som passet for oss intensivsykepleiere. Mange av oss hadde frustrerende dager ved KCH,da samarbeidsviljen tydeligvis var noe varierende.Lena  Bye og undertegnede lurte på om det bare var for statistikken sin del vi skulle være der.Anestesisyekpeleier Harald   Fretland meldte også om vanskelige arbeidsforhold under anestsiopplæringa,der han lå og slappet i "Svalbar" og prøvde å kvikne til etter en lang svett dag med eternarkose uten avsug på KCH. Men Harald hadde anledning til å opprettholde en viss kontinuitet i arbeidet på KCH,og kunne bidra med en del opplæring ,samt at han utførte en del anestesier i situasjoner der det var mangel på anestesipersonale.

Etter en tid ble det imidlertid iverksatt noe undervisning,også i forhold til.postoperatvive pasienter,og den postoperative stua ble også brukt når vi ikke var der."Undervisninga" hadde ihvertfall stor underholdningsverdi for alle parter der vi med tegn og fakter,to franske gloser og en sikker gjenganger (Ho meka nesa) på   kinyarwanda,prøvde å gjøre oss forstått.Standardreplikken "ho meka nesa"(trekk pusten dypt),var nyttig,og når den ble kombinert med ett"hamakuro",fikk vi som regel et "hemeza" som svar fra den nyopererte pasienten. Felles for mange av oss var at vi fikk oss noen overraskelser angående prosedyrer innen kirurgi og anestesi.Imidlertid var sykehuset selvfølgelig i en oppbygningsfase,og led også av mangel på grunnleggende utstyr.Men mange prosedyrer fungerte bra,og bare vi tok av oss våre "nord-europeeiske standardiserte kvalitetssikringskrav",fikk vi f.eks. se hvor langt en kunne komme med ketalaranestesi,også uten ekstra oksygentilførsel og skopmomnitorering.

På den kirurgiske avdelinga ved KCH kunne en åpenbart se mangelen på eksterne fxasjoner,idet en brukte en utstrakt strekkbehandling. Pasientene lå gjerne tett i tett i sengene,ofte flere i hver seng,ofte uten laken,i en massiv stank av svette,infeksjoner,gjennomtrukne bandasjer,angst,urin og jod. Fluene hadde gode dage. Mange pasienter med store brann,mine,trafikk og skuddskader hadde naturlignok omfattende og kontinuerlig behov for feks sårskift og sårbehandling.

PÅ "VIKARIAT" VED GIHUNWE HOSPITAL, CYANGUGU

Den omfattende sårbehandling som trengtes på de kirurgiske avdelingene var noe av årsaken til at NORMED skulle avgi personell i perioder til Norsk Folkehjelps prosjekt ved Gihunwe hospital i Cyangugu. Mange fikk med seg kjøreturen gjennom den frodige og fargerike,men ikke helt trygge, regnskogen. Ett av teamene kom også oppi en haglskur der oppe,og når vi stoppet for å ta en liten pause var det som om det var en aning av kjølig røsslyng-lukt midt oppe i den tunge,fuktige og masssive blomsterdunsten.

Arbeidsoppgavene manglet ikke ved Gihunwe sykehus,det var det lett å slå fast etter et besøk . Mengden av krigsskader var også flere der som følge av at Cyangugu ligger helt på grensa mot Zaire. Det kom til stadighet inn pasienter med mine,granat og skuddskader. På klare morgener kunne vi såvidt se de enorme teltleirene,der de lå oppe fjellsidene ovenfor Bukavu. Men utsikten utover Kivisjøen,grønne fjell og åser i disen ,virket bare fredelig og idyllisk der vi trillet pasientene i friluft tilbake til kirurgisk avdeling etter sårskift og sårbehandling som ofte var så omfattende at de måtte utføres i ketaminanestesi på operasjonsavdelinga.